17. Fru M.

frum01.mp3
En av de få som vet at jeg ennå er til, er fru M. i hjørnebutikken. To ganger i uken kommer hun med det jeg trenger for å leve, hun forbærer seg ikke. Det er sjelden jeg ser henne, for hun har fått nøkkel til leiligheten og setter varene innenfor døren, det er best slik, på den måten beskytter vi oss selv og hverandre og opprettholder et fredelig, nær sagt vennskapelig forhold.

frum02.mp3
Men en gang jeg hørte henne låse seg inn, måtte jeg rope på henne. Jeg hadde falt og slått kneet og klarte ikke å komme meg bort til divanen. Det var heldigvis en av de dagene hun kom med varer, så jeg behøvde ikke å vente i mer enn fire timer. Da ropte jeg på henne. Hun ville straks hente lege, det var godt ment, det er bare den nærmeste familie som henter lege av vrangvilje, når de vil kvitte seg med gamle mennesker. Jeg forklarte henne alt som behøvdes om sykehus og gamlehjem uten retur, og det barmhjertige mennesket la på et omslag. Så laget hun tre smørbrød som hun satte på et bord ved sengen, sammen med en karaffel vann. Til slutt kom hun med en gammel melkemugge hun fant på kjøkkenet, "i tilfelle De må," som hun uttrykte det.

frum03.mp3
Så gikk hun. Utpå kvelden spiste jeg det ene smørbrødet, og mens jeg holdt på med det, kom hun og så til meg. Det var så uventet, jeg må innrømme at følelsene løp av med meg, og jeg sa: "For et godt menneske De er." "Så så," svarte hun bare og begynte å skifte omslag på kneet. "Dette skal nok gå bra," sa hun og fortsatte: "Så De vil ikke på gamlehjem. De vet vel forresten at det ikke heter gamlehjem lenger, men aldershjem." Det lo vi godt av begge to, stemningen ble nesten opprømt, det er en stor glede å treffe mennesker med humor.

frum04.mp3
Benet var vondt i nesten en uke, og hun kom og så til meg hver dag. Den siste dagen sa jeg: "Nå er jeg bra igjen, takket være Dem." "Nå må De ikke bli høytidelig", avbrøt hun, "alt har gått akkurat som det skulle." Det siste måtte jeg jo gi henne rett i, men jeg insisterte på at uten henne kunne livet mitt ha tatt en ulykkelig vending. "Å, De ville alltids klart Dem," svarte hun, "De har så mye stahet i Dem. Jeg hadde en far som liknet på Dem, så jeg vet hva jeg snakker om."

Jeg syntes nok hun trakk slutninger på et noe spinkelt grunnlag, hun kjente meg jo ikke, men jeg ville ikke virke irettesettende, så jeg sa bare: "Jeg er redd De har for høye tanker om meg." "Å nei da," svarte hun, "De skulle bare kjent ham, han var en svært egenrådig og vanskelig mann." Hun sa det i fullt alvor, jeg må innrømme at jeg ble imponert, jeg hadde lyst til å le av glede, men jeg holdt meg alvorlig og sa: "Ja visst. Ble Deres far også svært gammel?" "Å ja, svært gammel. Han snakket stadig nedsettende om livet, men jeg vet ingen som strittet mer imot å oppgi det." Det kunne jeg trygt smile av, det var befriende, jeg smålo til og med, det gjorde hun også.

frum05.mp3
"De er vel også sånn," sa hun, og så spurte hun impulsivt om hun kunne få lese meg i hånden. Jeg rakte henne den ene, jeg husker ikke hvilken, men det var den andre hun ville ha. Hun gransket den en stund, så smilte hun og sa: "Var det ikke det jeg tenkte, De skulle vært død for lenge siden."

Tekst: Kjell Askildsen
Foto: ScanStockPhoto